Kidnappet og bortført i jungelen!

Forrige søndag ble jeg regelrett kidnappet og bortført inn i en skog. Det var riktignok en kompis som kidnappet meg, men man vet jo aldri med disse folkene man møter på tur. Så da vi entret en labyrint av en skogsvei og kjørte rundt uten mål og mening i utrolig mange sekunder vurderte jeg å kvele ham da han minst ventet det. Samtidig hadde det vært vanskelig for meg å finne ut igjen til moterveien på egenhånd, så jeg lot tvilen komme ham til gode. Jeg hadde ikke peiling på hvor vi var på vei, napperen nektet å fortelle meg det og et lite øyeblikk virket det til og med som om han selv var i tvil om hvor vi skulle. Det var ingen skilt ved veien vi kjørte inn, de vi spurte om hjelp sendte oss hele tiden i forskjellige retninger og den humpete veien fikk bilen til å streike mer enn tre ganger.. Men plutselig var vi der!! På et lite treskilt rett over nesene våre stod det: "Posterojo" med rød skrift, og det var visst hit vi skulle. Vi stoppet bilen og begynte å følge en kronglete sti i en bratt oppoverbakke i stekende varme, mens vi passerte flere skilt som truet med at et stort monster ville møte oss på toppen...



Hurra! Dette er slett ikke tungt..



Monsterskiltet som skremte livskiten ut av meg


Etter cirka fem minutter kom vi frem til en stor trehytte som delvis var bygget i trærne og delvis i fjellet. Det var hengekøyer så langt øyet kunne se og flere små rom man kunne sove i, men fremdeles ingen monster. Vi fortsatte ferden videre oppover i jungelen og snart så vi en diger hengebro og enda en stor trehytte oppe i trærne/fjellet. I det vi snublet gjennomsvette over dørstokken til det som viste seg å være baren, oppholdsrommet, kjøkkenet og partybula fikk vi plassert hver vår iskalde øl i hånda som velkomst. Vi ble også møtt av en FANTASTISK utsikt der oppe, og jeg har aldri tidligere sett et så kult og gjennomført hostel. Vet at det finnes flere slike "treehouses" andre plasser også, men for min del var dette en ny opplevelse. Stedet hadde åpnet bare noen måneder tidligere og eierene vil ikke spre ryktet for alle vinder riktig enda. Det var flere andre platåer i trærne som man kunne komme seg til ved hjelp av stiger eller hengebroer. Et eget yogadekk var også satt opp og der hadde de to timers yogaklasser ved soloppgang eller solnedgang. NICE!!

Her bodde vi

Her tilbrakte vi mesteparten av tiden






Solnedgang på yogadekket


Første kvelden lagde eierne pizzabunner til alle som bodde der og deretter dekorerte vi vår egen pizza med hva enn vi ønsket å ha på før de ble stekt i en stor utendørs steinovn. Min pizza ble finest og smakte best, så jeg vant. Ikke så rart egentlig jeg vinner alltid alle konkurranser. Det trenger ikke å være en konkurranse en gang - likevel vinner jeg.. Vi møtte masse hyggelige folk som hadde mye moro å fortelle fra reisene sine, vi løp på hengebroer, drakk rum & coke, spilte spill (jeg vant faktisk hver gang der også - jeg bare nevner det), hoppa i hengekøyer, slang oss i brannstanga, røyket vannpiper, danset veldig fine danser til veldig fin musikk, leste høyt så vel som lavt og prøvde å dusje så diskret som overhodet mulig i de veldig offentlige dusjene på stedet. Men vi er jo alle barn av naturen, så en pupp her og et underliv der spilte selvfølgelig ingen stor rolle (jeg hadde heldigvis med meg termostatdrakta mi - naturbarn du lissom!!).

Yummi, yummi, yummi

Klare for steking

MIN pizza!!



Gjett hvem som vant?



Det var et relativt yrende dyreliv inne i denne jungelen også (det er vel her monsteret kommer inn), og det fikk vi allerede erfare da vi skulle hente bagene våre i bilen den første dagen. På den laaange veien tilbake ned fjellveggen hørte jeg plutselig en gosselig raslelyd rett ved siden av meg. Da jeg snudde meg nysgjerrig for å stirre det tilfeldig forbispaserende dyret i senk var det selvfølgelig en to meter lang slange som rullet rundt som tjukkebollafeita sjøl blant mangoblader og palmerusk. Jeg tviler på at den var giftig og hadde det vært nærmere avreisedato hadde jeg kastet meg over den og flådd den på stedet. Det er ingenting som slår et par splitternye gule og grå slangeskinnsko fra Nicaragua, men ettersom jeg fremdeles har to måneder igjen å reise gadd jeg simpelthen ikke å ta sjansen.



Nesten like lang som kompisen min Teresa!
Er det rart jeg skvatt?


Før vi skulle legge oss den siste kvelden satt vi oppe i baren og snakket om løst og fast da plutselig en av gjestene sier at han har to VELDIG giftige edderkopper hengende på veggen på rommet sitt. Vi ler litt først før han ene eieren bekrefter at det stemmer og at det også var to stykker til på et annet rom tidligere den dagen. Jeg tror først han tuller og lytter ivrig da han legger ut om hvor giftig denne edderkoppen kalt "The Brazilian wandering spider"er. Han forteller oss at det er den nest giftigste i hele Nicaragua og hvis du blir bitt har du kun 2 1/2 time på deg til å få oppfylt dine siste ønsker. (I ettertid fant jeg dette på nettet om den: "The Brazilian wandering spider are a genus of aggressive and highly venomous spiders found in tropical South and Central America. It appears in Guinness World Records 2010 as the worlds most venomous spider". Og litt senere står det: " The spider is known to hide in dark and moist places in or near human dwellings"). Jeg spurte selvfølgelig hvorfor de ikke kunne drepe dem og han forklarte at de vanligvis!! ikke gjør en flue fortred. Det er kun hvis den står på lysbryteren og du trykker på den i mørket eller hvis den har gjemt seg i skoen og du glemmer å sjekke at det kan være veldig farlig. WTF?? Disse folka bodde vegg-i-vegg med oss og taket er åpent slik at hvilket som helst krypdyr kan gå inn til akkurat hvem de vil.... Men historiene stoppet ikke der!! Det krydde visst nemlig også av skorpioner der og de var veldig lette å snuble over - det hadde flere gjester allerede fått erfare. Men det positive med giften til denne skorpionen er at den ikke er dødelig. Man blir kun lammet og har syyyyke smerter i rundt fem timer før man er fit for fight igjen!! Kunne de ikke i det minste ha ventet med å fortelle alt dette til dagen etter sånn at jeg kunne ha levd i lykkelig uvitenhet til siste slutt?

The Brazilian wandering spider!
Både søt og sjarmerende på en og samme tid!

Det var utrolig moro å traske ned til trehyttene våre gjennom den svarteste jungelen i havaianas for så å legge seg i en seng uten insektsnetting og bare vente på å bli angrepet fra alle hold. I tillegg var jeg ekstremt lykkelig over å tenke på at jeg våkner HVER ENESTE natt og må på do. Og enda gøyere var det å tenke på at jeg måtte gå ut i jungelen alene og finne den knøttelille doen med lommelykta mi. Jeg anså det som 50% sjanse for å overleve den natta. Den lille jævelen kom garantert til å spankulere over til vårt rom. Kanskje de aldri hadde sett en nordmann før? Dyr og insekt synes sikkert også det er moro med ulike folkeslag og kulturer. Slik lå jeg å tenkte mens jeg prøvde å sove samtidig som jeg  lyttet etter de lette edderkoppskrittene som kunne komme luskende i vår retning når som helst.

 

Midt ute i skogen stod denne frekke doen.
Spesielt moro å traske dit i mørket!

Hva var det som satt på låret mitt? En uskyldig mygg, en relativt irriterende skorpion eller en dødelig edderkopp? Det var en spennende natt! MEN jeg våknet neste dag. Like hel, men veldig overrasket og ganske takknemlig.

Så kom jeg på at jeg kun har meg selv å takke: Den ekstremt gode karmaen hadde slått til igjen ;)



 

Nicaragua er så digg at jeg spyr - bokstavligtalt!

Tenk at jeg var litt nervøs for å dra til Nicaragua!! Det har bare vært helt fantastisk til nå. Har så og si elsket hvert sekund jeg har vært her :)

Det startet med at bussturen gikk mye fortere enn jeg hadde trodd. Kanskje fordi jeg sov mesteparten av tiden og de få timene jeg var våken gosset jeg meg med å se på bilder fra Costa Rica og Panama. Å krysse grensa gikk også som en lek. Når man benytter seg av Ticabussene ordner nemlig de det meste for deg. Måtte kun gå ut av bussen og bort til en skranke for å bli stemplet ut av Costa Rica, så inn i bussen igjen hvor passene ble samlet inn for å stemples, så ut igjen for å betale 12 dollar i gebyr og så inn igjen for å kjøre videre. Det ble kanskje litt vel mye inn og ut, men det er i alle fall gøyere enn å gå opp og ned.

Så fort jeg var over grensa smilte to store vulkaner mot meg fra en diger innsjø, og vindmøller, trær med fargerike blomster og gode vibber ønsket meg hjertelig velkommen til landet deres. Det var i alle fall sånn det føltes. En ung gutt fra Nicaragua som var på samme buss forbarmet seg også over meg og hjalp meg med å veksle penger til en veldig gustig pris. I tillegg ordnet han slik at en taxi kom og hentet meg på bussholderplassen og kjørte meg til min første destinasjon i Nicaragua: San Juan del Sur. Man skal ikke kimse av god karma!!


Noen av restaurantene langs stranda i San Juan del Sur



Sjekket inn på et relativt slitent hostel med en gang jeg kom. Det jeg opprinnelig ville bo på var fullt, men fikk meg i allefall et eget rom selvom jeg måtte dele bad. La fra meg tingene og gikk ut i den lille koselige byen for å kikke rundt og spise litt. På vei tilbake til hostelet satte jeg meg ned for å se solnedgangen og fem minutter senere drakk jeg øl og preika piss med en sveitsisk gutt som har bodd i Nicaragua i fem år. Det ble flere øl på stranda før vi dro og spiste på en driiiit koselig restaurant som heter Colibri. Så var vi plutselig en gjeng tilbake igjen på stranda med flere øl, bølgebrus og reggae musikk. Me gusta - a lot!

Neste dag flytta jeg til et annet sted som var mye finere og hvor jeg fikk eget bad + at rommet var to dollar billigere enn det andre. Dro så og spiste frokost. Hadde en stor fruktsalat, yoghurt, granola og en ferskpresset juice og betalte to dollar. Shit ass!! Dro på en strand som ligger litt utenfor byen og drakk mojito, strawberry daiquri og øl, bada, crawla, jogga, hoppa og gikk på oppdagelsesferd. Lekte med noen hunder og så solnedgangen før vi dro hjem til noen lokale folk og spiste pasta. Etterpå lagde vi smykker og armbånd i alle regnbuensfarger, prøvde også å lære å danse salsa på et tilfeldig busstopp mens vi drakk rum & coke.

Jeg bodde to netter i det orange hostelet :)

Trygt fremme på Playa Maderas



En annen tilfeldig forbispaserende strand





Fredag våkna jeg utrolig nok klokka åtte!! Da var det bare å hoppe i bikinien, tenke positive tanker og stikke til Pelican Eyes - et drit fint hotell med en utrolig utsikt og infinity pool. Chilla der hele dagen og hadde ikke tenkt å røre en dråpe alkohol, men det var vanskelig å motstå en iskald cerveza til fem kr i poolen. Spiste ute og så film om kvelden.



Pelican Eyes sitt infinity pool - I miss it already!!



Utsikt over San Juan del Sur




Lørdag hadde vi en slapp dag på en cafe hvor vi sikkert tilbrakte fem timer. Det tar på å være i sola vettu!! Om kvelden skulle det være en stor fest med reggaeband og dj på det samme hotellet vi var på dagen før, samt en annen stor fest på stranda. Vi gledet oss til å starte på Pelican Eyes med å dytte drinker, plaske i bassenget og danse chachacha, for så å bevege oss videre til stranda og ha sandkrig resten av natta. Kvelden ble dessverre ikke helt som jeg hadde håpet. Så fort vi kom til Pelican Eyes ordnet vi oss et bord og bestilte kveldens første drink. Kort tid etter stod en stygg tequilashot foran meg og smilte frekt. Jeg HATER tequila og hadde tenkt til å kaste den over ryggen sånn som jeg pleier, men ble tatt på fersken. Life sucks!! En drink senere begynte jeg plutselig å bli litt kvalm, men tenkte at det kanskje var fordi jeg hadde vært så grådig under middagen. Drakk et stort glass vann før jeg reiste meg opp, spurtet over dansegulvet og kastet meg over toalettet og spydde som en gris. Perfekt!! Jeg så ut som en panda da jeg kikket meg i speilet og var egentlig veldig fornøyd med det ettersom jeg er så glad i dyr. De jeg var sammen med mente at jeg så bedre ut enn på lenge, så jeg prøvde å døyve kvalmen med nok et glass vann og en grisete historie. Så fort historien var ferdig var det bare å kaste beina på nakken og kaste seg over do igjen. Det er ingenting som er så koselig som å ligge i fosterstilling å spy på et offentlig toalett. Da forestillingen var over for andre gang bet jeg i det forbanna sure eplet og gikk hjem og la meg. Holdt det gående til i ett tiden og gikk til sengs med den gode følelsen av å være utrolig tynn og trendy!!

Heldigvis spøy jeg ikke i bassenget

Søndag våknet jeg tidlig og oppdaget at all livsgnist og energi var kidnappet fra kroppen. Omgangsyka, matforgiftninig, dårlig karma eller hva det nå måtte være suuuger big time. Jeg var like skjør som en porselensdukke og hadde selvfølgelig lyst til å grine litt - bare for moroskyld, men så kom jeg plutselig på noe gøy: JEG ER I NICARAGUA!! For en lykke! Jeg elsker jo dette stedet :) Jeg hoppet i fillene og spaserte ut i sola med et stort glis rundt det epleformede fjeset mitt. Ny dag - nye muligheter!!

Jungelsafari: Lurt til å bo i telt nok en gang!

Yo! Nå sitter jeg på Pangea backpacker i San Jose, Costa Rica og drikker kokao og hører på "Bad boys, bad boys. Whatcha gonna do, whatcha gonna do when they come for you?". I bosselomma har jeg en nydelig enveisbillett til Nicaragua og på skuldra har jeg en stor grønn gresshoppe. Livet kan neppe bli særlig bedre enn dette!!

Skal prøve å fortelle kort hva jeg har gjort den siste uka, men har på følelsen at det blir langt likevel...

Da Richard og jeg ankom Puerto Jimenez på torsdags formiddag var det for sent å dra avgårde til Corcovado National Rainforest i Serena. Alt må ordnes gjennom et slags reisebyrå og hvis parken er full må man vente flere dager før vi får lov til å dra inn dit. Vi var heldige og fikk plass allerede neste dag og enda bedre var at vi ikke skulle gå inn, men ta et lite propellfly. Ettermiddagen i Puerto Jimenez brukte vi derfor til å dra på stranda. Der bada vi og tilbrakte mye tid sammen med en veslevoksen hund som lot som om vi var eierene hans. Uansett hvor vi gikk diltet den etter oss og når vi satte oss ned prøvde den å sette seg på fanget vårt. Smelt!

En ny venn







I wanna do what you do





Fredag morgen ble Richard (amerikaner), Katrin (tysker), Laia (spanjol), Rodolfo (vår costaricanske guide) og jeg hentet i propellflyet og fraktet over jungelen til Serena Research Station. Det var en fantastisk utsikt fra flyet og jeg tok masse bilder med Richards kamera fordi mitt kamera suuuger, men jeg har selvfølgelig ikke fått hans sine bilder enda.. Grrr.. Så jeg får nøye meg med å poste de halvdårlige fra mitt billgkamera og da får jeg ikke vist frem det gosselige flyet engang. I alle fall landet vi på en liten gressflekk midt i jungelen og det første vi ser da vi kryper ut luka fra det tynne flyet - er en stor maursluker som tusler hjulbeint rundt og knasker maur og tar livet med knusende ro.

Utsikt over jungelen fra flyet



Vi bodde i telt som ble satt opp under tak slik at vi hadde skygge

Så fort vi hadde satt opp teltene kastet vi oss rundt og pilte ut i jungelen. Da Rodolfo pekte mot noen krigsmaur på bakken (veldig interessant), trodde jeg han pekte på en slange som lå lettere henslengt rett ved stien og nærmet meg derfor raskt med barnslig nysgjerrighet. Rodolfo grep tak i meg og dro meg raskt unna (jeg følte meg som en rampete og naiv femåring - og trivdes egentlig med det) for han hadde slett ikke sett denne VELDIG giftige slangen. Biter den MÅ man fraktes til sykehus raskt for å i det hele tatt kunne overleve og det er mer eller mindre umulig å komme seg ut fra Serena etter klokka fem hvis ikke flyet er der. Rodolfo var overlykkelig over å se denne slangen igjen for det var ett år siden forrige gang, men han flyttet den til en tryggere plass. Jeg var bare glad jeg ikke hadde tråkket på den!

Veeeldig giftig slange


Vi så masse aper, fargerike fugler, rådyr!! og flere andre dyr dere ikke kan navnet på, men haien lot seg ikke lokke inn på grunt vann denne kvelden. Det var ikke så farlig for meg som allerede har tøysa masse med hai under vann.


Ventet forgjeves på hai mens vi nøt solnedgangen


Spiste pasta med pesto til kvelds og ble kjeftet på av noen franske turister, som hadde lagt seg, fordi vi snakket for høyt. Klokka var da halv åtte. En time senere ble all elektrisitet slått av og jeg lå overraskende nok under lakenet mitt i teltet og krysset fingrene for at jeg ikke måtte på do i løpet av natten. Utenfor hørte jeg såre ul og skremmende skrik - kunne det være pumaen som var blitt sett samme dag? Jeg sov ikke drit godt den natta, men trøstet meg med at jeg i alle fall er brunere enn flere jeg kjenner...

Halv fem neste morgen ble vi våknet, og da var det bare å hoppe i klærne, finne fram lommelykta og begynne å jakte på ukjente dyr i bekmørket. Jeg snublet selvfølgelig i en stor slimete padde så fort jeg var utenfor teltet (Siren <3) og lurte meg deretter til å gå hakk i hæl med guiden vår. Det var egentlig ganske spennende å gå rundt sånn. Plutselig hører du en grein som knekker og du snur deg rundt og stirrer rett i brunøyet til en tapir. En tapir er en STOR kar som kan minne om en flodhest rent kroppslig og en snill maursluker utseendemessig. Vi snublet også over en cayman og en krokodille, samt en hel tapirfamilie som hadde dugnad.

Klokka syv dro vi tilbake til leiren for å spise frokost, og Katrin og jeg pakket deretter sekkene for vi to skulle tilbake igjen til Puerte Jimenez. Halv ni subbet vi avgårde på nye eventyr. Denne gangen var det en veksling mellom jungel, strand, jungel, elv, jungel og strand igjen. Syv timer og 21 km senere krøp vi over den siste stranda i stekende sol og avsluttet det hele med en iskald cerveza!! Vi så havskillpadder, papegøyer, en enda giftigere slange enn den vi allerede hadde sett, fire forskjellige typer aper, kalkun, tucan og en gjeng med dyr jeg helt har glemt navnet på. Noen var sorte andre blå, noen var store og andre små. Bruk fantasien!! De var i alle fall veldig fine. Dere skulle ha vært der.

Tapir

Krokodillene er heldigvis ikke så sultne på formiddagen











Da vi kom frem til den lille landsbyen hvor vi skulle ta bussen tilbake til Puerto Jimenez styrtet vi to iskalde øl hver mens vi renset gnagsårene. Jeg gledet meg til å kaste meg ned på et sete på bussen og sove de to timene turen tok hjem igjen. Jeg vet enda ikke hvem som sa at det var en buss vi skulle ta, men når jeg finner det ut klikker jeg. Det var nemlig ingen buss, men en lastebil med to stålbenker. Det var absolutt ingen mulighet til å sove på hjemturen. Veien var en humpete grusvei og vi ble slengt vegg i mellom inne i lastebilen. Flaks for meg som hadde latterkrampe og ikke måtte tisse i det hele tatt!!

Om kvelden dro Katrin, Rodolfo og jeg ut og spiste og drakk et par øl før jeg besvimte i seng i elleve tiden. Det var en suuuuper tur!!

Søndag tok vi ni bussen fra Puerto Jimenez til Uvita. Her sjekket vi inn på Tucan Backpacker og fikk en egen liten hytte midt i hagen. Hadde tenkt å dra i en nasjonalpark her også hvor det blant annet skal være masse skillpadder og delfiner, men etter jordskjelvet i Japan traff flere store bølger Costa Rica og en ødela flere deler av denne parken :( Kikket litt rundt i den veldig lille landsbyen og klarte nesten å gå oss bort. Sola gikk ned og vi trasket rundt i stummende mørke og fortalte så mange spøkelses- og kidnapperhistorier til hverandre at vi endte opp med å løøøøpe hjem.



On the road again


Neste morgen våknet vi av at det regnet så det sprutet. Vi hadde tenkt til å gå på stranda, men endte opp med å dra til et fossefall i stedet da regnet ga seg. På formiddagen tok vi bussen til Quepos/Manuel Antonio hvor jeg allerede har vært tidligere med Ben og Tracey. Katrin ville gjerne se denne byen også og for meg var det fint å stoppe her å slappe av en dag før jeg skulle busse videre til San Jose og deretter Nicaragua. Sjekket inn på Wide Mouth Monkey - et veldig koselig hostel med basseng og hyggelige mennesker. Vi badet, kikket litt rundt og la oss tidlig.



Tucan backpacker



Vår egen lille hytte i hagen på hostelet



En lille hare søker ly utenfor hytta vår mens det regner



Puppy love

Quepos

Wide mouth monkey hostel

Looking super good in the pool

I dag dro jeg videre alene til San Jose og i morgen tidlig drar jeg altså til Nicaragua med halv åtte bussen. Tror det blir veldig bra! Alle snakker varmt om landet, så jeg gleder meg masse. Faktisk litt gøy å reise alene igjen også. Har ikke gjort det på halvanne måneder nå, men mulig jeg skal møte en tysker jeg møtte i Bocas på en øy som heter Ometepe. Vi får se!

Later alligator :)