Jungelsafari: Lurt til å bo i telt nok en gang!

Yo! Nå sitter jeg på Pangea backpacker i San Jose, Costa Rica og drikker kokao og hører på "Bad boys, bad boys. Whatcha gonna do, whatcha gonna do when they come for you?". I bosselomma har jeg en nydelig enveisbillett til Nicaragua og på skuldra har jeg en stor grønn gresshoppe. Livet kan neppe bli særlig bedre enn dette!!

Skal prøve å fortelle kort hva jeg har gjort den siste uka, men har på følelsen at det blir langt likevel...

Da Richard og jeg ankom Puerto Jimenez på torsdags formiddag var det for sent å dra avgårde til Corcovado National Rainforest i Serena. Alt må ordnes gjennom et slags reisebyrå og hvis parken er full må man vente flere dager før vi får lov til å dra inn dit. Vi var heldige og fikk plass allerede neste dag og enda bedre var at vi ikke skulle gå inn, men ta et lite propellfly. Ettermiddagen i Puerto Jimenez brukte vi derfor til å dra på stranda. Der bada vi og tilbrakte mye tid sammen med en veslevoksen hund som lot som om vi var eierene hans. Uansett hvor vi gikk diltet den etter oss og når vi satte oss ned prøvde den å sette seg på fanget vårt. Smelt!

En ny venn







I wanna do what you do





Fredag morgen ble Richard (amerikaner), Katrin (tysker), Laia (spanjol), Rodolfo (vår costaricanske guide) og jeg hentet i propellflyet og fraktet over jungelen til Serena Research Station. Det var en fantastisk utsikt fra flyet og jeg tok masse bilder med Richards kamera fordi mitt kamera suuuger, men jeg har selvfølgelig ikke fått hans sine bilder enda.. Grrr.. Så jeg får nøye meg med å poste de halvdårlige fra mitt billgkamera og da får jeg ikke vist frem det gosselige flyet engang. I alle fall landet vi på en liten gressflekk midt i jungelen og det første vi ser da vi kryper ut luka fra det tynne flyet - er en stor maursluker som tusler hjulbeint rundt og knasker maur og tar livet med knusende ro.

Utsikt over jungelen fra flyet



Vi bodde i telt som ble satt opp under tak slik at vi hadde skygge

Så fort vi hadde satt opp teltene kastet vi oss rundt og pilte ut i jungelen. Da Rodolfo pekte mot noen krigsmaur på bakken (veldig interessant), trodde jeg han pekte på en slange som lå lettere henslengt rett ved stien og nærmet meg derfor raskt med barnslig nysgjerrighet. Rodolfo grep tak i meg og dro meg raskt unna (jeg følte meg som en rampete og naiv femåring - og trivdes egentlig med det) for han hadde slett ikke sett denne VELDIG giftige slangen. Biter den MÅ man fraktes til sykehus raskt for å i det hele tatt kunne overleve og det er mer eller mindre umulig å komme seg ut fra Serena etter klokka fem hvis ikke flyet er der. Rodolfo var overlykkelig over å se denne slangen igjen for det var ett år siden forrige gang, men han flyttet den til en tryggere plass. Jeg var bare glad jeg ikke hadde tråkket på den!

Veeeldig giftig slange


Vi så masse aper, fargerike fugler, rådyr!! og flere andre dyr dere ikke kan navnet på, men haien lot seg ikke lokke inn på grunt vann denne kvelden. Det var ikke så farlig for meg som allerede har tøysa masse med hai under vann.


Ventet forgjeves på hai mens vi nøt solnedgangen


Spiste pasta med pesto til kvelds og ble kjeftet på av noen franske turister, som hadde lagt seg, fordi vi snakket for høyt. Klokka var da halv åtte. En time senere ble all elektrisitet slått av og jeg lå overraskende nok under lakenet mitt i teltet og krysset fingrene for at jeg ikke måtte på do i løpet av natten. Utenfor hørte jeg såre ul og skremmende skrik - kunne det være pumaen som var blitt sett samme dag? Jeg sov ikke drit godt den natta, men trøstet meg med at jeg i alle fall er brunere enn flere jeg kjenner...

Halv fem neste morgen ble vi våknet, og da var det bare å hoppe i klærne, finne fram lommelykta og begynne å jakte på ukjente dyr i bekmørket. Jeg snublet selvfølgelig i en stor slimete padde så fort jeg var utenfor teltet (Siren <3) og lurte meg deretter til å gå hakk i hæl med guiden vår. Det var egentlig ganske spennende å gå rundt sånn. Plutselig hører du en grein som knekker og du snur deg rundt og stirrer rett i brunøyet til en tapir. En tapir er en STOR kar som kan minne om en flodhest rent kroppslig og en snill maursluker utseendemessig. Vi snublet også over en cayman og en krokodille, samt en hel tapirfamilie som hadde dugnad.

Klokka syv dro vi tilbake til leiren for å spise frokost, og Katrin og jeg pakket deretter sekkene for vi to skulle tilbake igjen til Puerte Jimenez. Halv ni subbet vi avgårde på nye eventyr. Denne gangen var det en veksling mellom jungel, strand, jungel, elv, jungel og strand igjen. Syv timer og 21 km senere krøp vi over den siste stranda i stekende sol og avsluttet det hele med en iskald cerveza!! Vi så havskillpadder, papegøyer, en enda giftigere slange enn den vi allerede hadde sett, fire forskjellige typer aper, kalkun, tucan og en gjeng med dyr jeg helt har glemt navnet på. Noen var sorte andre blå, noen var store og andre små. Bruk fantasien!! De var i alle fall veldig fine. Dere skulle ha vært der.

Tapir

Krokodillene er heldigvis ikke så sultne på formiddagen











Da vi kom frem til den lille landsbyen hvor vi skulle ta bussen tilbake til Puerto Jimenez styrtet vi to iskalde øl hver mens vi renset gnagsårene. Jeg gledet meg til å kaste meg ned på et sete på bussen og sove de to timene turen tok hjem igjen. Jeg vet enda ikke hvem som sa at det var en buss vi skulle ta, men når jeg finner det ut klikker jeg. Det var nemlig ingen buss, men en lastebil med to stålbenker. Det var absolutt ingen mulighet til å sove på hjemturen. Veien var en humpete grusvei og vi ble slengt vegg i mellom inne i lastebilen. Flaks for meg som hadde latterkrampe og ikke måtte tisse i det hele tatt!!

Om kvelden dro Katrin, Rodolfo og jeg ut og spiste og drakk et par øl før jeg besvimte i seng i elleve tiden. Det var en suuuuper tur!!

Søndag tok vi ni bussen fra Puerto Jimenez til Uvita. Her sjekket vi inn på Tucan Backpacker og fikk en egen liten hytte midt i hagen. Hadde tenkt å dra i en nasjonalpark her også hvor det blant annet skal være masse skillpadder og delfiner, men etter jordskjelvet i Japan traff flere store bølger Costa Rica og en ødela flere deler av denne parken :( Kikket litt rundt i den veldig lille landsbyen og klarte nesten å gå oss bort. Sola gikk ned og vi trasket rundt i stummende mørke og fortalte så mange spøkelses- og kidnapperhistorier til hverandre at vi endte opp med å løøøøpe hjem.



On the road again


Neste morgen våknet vi av at det regnet så det sprutet. Vi hadde tenkt til å gå på stranda, men endte opp med å dra til et fossefall i stedet da regnet ga seg. På formiddagen tok vi bussen til Quepos/Manuel Antonio hvor jeg allerede har vært tidligere med Ben og Tracey. Katrin ville gjerne se denne byen også og for meg var det fint å stoppe her å slappe av en dag før jeg skulle busse videre til San Jose og deretter Nicaragua. Sjekket inn på Wide Mouth Monkey - et veldig koselig hostel med basseng og hyggelige mennesker. Vi badet, kikket litt rundt og la oss tidlig.



Tucan backpacker



Vår egen lille hytte i hagen på hostelet



En lille hare søker ly utenfor hytta vår mens det regner



Puppy love

Quepos

Wide mouth monkey hostel

Looking super good in the pool

I dag dro jeg videre alene til San Jose og i morgen tidlig drar jeg altså til Nicaragua med halv åtte bussen. Tror det blir veldig bra! Alle snakker varmt om landet, så jeg gleder meg masse. Faktisk litt gøy å reise alene igjen også. Har ikke gjort det på halvanne måneder nå, men mulig jeg skal møte en tysker jeg møtte i Bocas på en øy som heter Ometepe. Vi får se!

Later alligator :)

Fuglekjøp, nakne menn og god karma

Felipe og jeg kom oss avgårde ganske tidlig torsdag morgen og kjørte smørblide avgårde mot Bocas del Toro. Etter et par timer på veien bråstopper pluselig Felipe og peker på tre menn som står langs veien og selger parakitter. Felipe blir fly forbannet på disse karene som har bundet to og to pjuskete og redde fugler på pinner og står og vifter med dem midt på motorveien for å få folk til å stoppe. Det hele ender med at vi kjøper to av fuglene selv om ikke dette er et videre smart trekk for å få dem til å slutte, men vi hadde ikke hjerte til å la dem bli igjen. De manglet masse fjær på kroppen, snublet rundt i trådene som var bundet rundt føttene deres og den ene virket nesten som om den kunne falle om å dø når som helst. Resten av den tre timer lange turen hadde jeg ansvaret for disse søte små skapningene, mens Felipe kjørte. Vi fikk tak i en saks og klarte å befri den ene for tråden rundt foten, vi ga dem vann og mat, plystret og pratet med dem så masse vi kunne og vi gav dem navn: Beethoven og Pythagoras. Først var de begge ganske redde der de kikket på oss fra pappesken, men etterhvert kviknet de mer til. I alle fall den ene. Han ville etterhvert kun sitte på fingeren min, mens den andre døset i pappesken. De var så søte og ettersom dagen gikk begynte de å plystre tilbake til oss og virket mer og mer fornøyde.


Beethoven på bedringens vei


Da vi kom frem til Bocas sent på ettermiddagen ordnet vi et greit sted til fuglene og styrte og stelte med dem. Vi sov over hos noen venner av Felipe. Neste dag virket det som om Beethoven og Pythagoras var i stadig bedre form og godt var det. Jeg dro tidlig avgårde for å finne et sted å bo, og etter litt strev endte jeg opp på Brisas Hotel. Her fikk jeg et privat rom med eget bad og trådløst internett for 14 dollar. Jeg var i skyene!! Har bodd sammen med folk i over tre uker nå og da er det alltid digg og kunne kaste klærne utover gulvet og hoppe i senga så masse jeg vil uten at noen skjeller meg ut. At det var hull i gulvet på badet direkte ned til havet så jeg bare på som sjarmerende. Litt maur i senga var heller ingenting å frike ut for og den ene STORE kakerlakken som pilte rundt på gulvet mitt virket ikke direkte ond... En annen positiv overraskelse var at det var varmt vann i dusjen. Det skjer så og si aldri. Det eneste negative var at det KUN var varmt vann. Veldig varmt! Så jeg hoppet og spratt rundt for å ikke brenne huden unødvendig mye mens jeg vasket håret og kikket på fiskene i sjøen gjennom hullet i gulvet. Noen ganger var bølgene så store at jeg fikk små stråler med kaldt vann sprutet over meg. De dagene var jeg på mitt lykkeligste.

Fredagen gikk jeg ut for å spise alene, men da jeg spankulerte nedover gaten snublet jeg plutselig over ei jente jeg møtte i Tamarindo med Desiree. Hun var i Bocas med to amerikanske venninner kun for denne helga, så jeg endte opp med å drikke drinker med dem.

Neste dag spiste jeg sen frokost og så gikk jeg tilbake til det nydelige hotellrommet mitt for å koke pasta i dusjen (til middag). Kort tid etter banket det på døra mi og der stod to stykker vi møtte kvelden før og lurte på om jeg ble med til Aqua Lounge for å ta et par øl. Jeg trengte jo sårt nye venner, så jeg kastet pastaen og tok båt over til naboøya for å rekke happy hour på Aqua. Koste oss relativt glugg med nakne mennesker, gode historier, litt godt humør og enda et par nye bekjentskap, før vi tok båten tilbake til hovedøya og rettet snuten mot backpackeren og baren Mondo Taitu. Der ble det pizza og drinker før vi fant ut at vi ville kjøpe litt drikke og digg på butikken, og deretter sette oss i parken for å se på rotter. Etter å ha tømt en flaske med noe godt dro vi videre til en stooor bar som ligger ved vannet for å se på fullmånen og danse vals. Det var gøy!


Aqua Lounge



Barna koser seg

 

Ingen hadde fortalt oss at det var en bar for naturister



Parkliv



Søndag leide vi sykler og dro avgårde til playa Bluff. Dette er en veldig bra strand for FLINKE surfere. Bølgene er enorme og brekker rett ved stranda, og strømmen er sterkere enn to jeg kjenner - til sammen. Jeg holdt på å dette over ende bare jeg spankulerte i vannkanten, men det var utrolig fint der så vi klarte å kose oss likevel. Været har ikke vært så mye å skryte av mens jeg har vært i Bocas denne gangen, men på grunn av min ekstremt gode karma klarte solstrålene å presse seg gjennom skyene flere enn fem ganger denne dagen. På kvelden traff jeg Felipe som fortalte meg at Pythagoras hadde dødd :( Heldigvis går det veldig bra med den andre. Vi vandret gatelangs en god stund og snakket med skatekidsa om løst og fast. Mest fast faktisk!

Mandag våknet jeg opp til regn, men som alle vet finnes det ikke dårlig vær - kun dårlige klær, så jeg kjøpte meg en regnponcho og dro med en liten gjeng til en øy som heter Bastimentos. Her regnet det ikke (karma), så vi dro på oppdagelsesferd til strendene Wizard beach (bra surf) og Red Frog beach (bra røde frosker med sorte prikker) og badet i bølgene. Etter å ha tuslet rundt langs strendene, i jungelen og på stier som jeg er ganske sikker på at egentlig ikke er ordentlige stier, avsluttet vi dagen med å spise thaimat på en restaurant med en fantastisk utsikt.

I dag hadde en del av oss tenkt til å dra tilbake til Bastimentos med telt, soveposer, ved og spøkelseshistorier, men ettersom det hadde regnet hele natta ombestemte vi oss. Det endte med at Richard (en amerikaner jeg har blitt kjent med) og jeg pakket sammen sakene våre og tok båt og buss til Costa Rica. Akkurat nå befinner vi oss i Puerto Limon på den karibiske siden og målet vårt er å dra til Peninsula de Osa på den andre siden for å traske litt i jungelen. Dette stedet er av National Geographic beskrevet slik: "The most biologically intense place on earth". Tror det blir vakkert, spennende og slitsomt.

Nå må jeg kaste meg i seng for vi skal grytidlig opp i morgen for å rekke alle bussene vi må ta for å komme frem. Snakkes etter jungelsafarien :)

Nada nada og litt svada!

I Catalina er det mange menn som er ute og jobber i jungelen med forskjellige ting. Samtidig som de jobber  med disse tingene kjøler de seg ned på en solid mengde øl i den brennende sola. Da jeg tuslet langs landeveien og kosa meg med en sjokomelk her om dagen ramlet plutselig en av disse lokale jungelarbeiderene ut foran meg på veien.  Jeg ble så overrasket at jeg holdt på å sette sugerøret fast i halsen. Han var mørk som natta og sjanglet med en diger rusten ljå i den ene hånda og en flaske øl i den andre. Han hadde et mål for øyet: Meg! Ikke for å være innbilsk altså for det var kun jeg som var der. Til tross for at jeg ønsker å være så imøtekommende og lite fordomsfull som mulig tok jeg et nølende skritt tilbake. Den kjipe ljåen var jeg ikke mye keen på å få kjørt vannrett inn i strupehodet. Han ropte en gjeng med spanske gloser til meg og jeg nikket og ristet ivrig på hodet omhverandre for å helgardere meg. Snart var han så nærme at jeg kunne lukte hvilket ølmerke han drakk (Balboa) og jeg begynte for alvor å lure på om det var nå jeg skulle sette på sprang.. Da han var to meter foran meg bråstoppet han plutselig, satte ølen på bakken og grep etter armen min. Jeg prøvde forgjeves å grine og tenkte at kanskje en snøstorm eller to ikke hadde vært så hakkende galt likevel. Men i stedet for å hakke av meg hånden med ljåen sin, plasserte han et stort og vått kyss på min høyre lanke. Så smilte han til meg, satte ølflaska til munnen igjen og sjanglet videre med ljåen over skuldra. For en gentleman!


Her gikk jeg og ante fred og ingen fare


For noen dager siden var det bursdag- og avskjedsfest for Loni, ei tysk jente som har jobbet i Catalina i ett år. De stelte i stand med de lekreste tyske retter som Hopfenspragel, bratwurst og rollmops. I tillegg var det drinker i bøtter og spann, og sist men ikke minst en rød pinata som skulle slås i fillebiter. Jeg har bare sett pinata på film før og i Americas Funnies Homevideos selvfølgelig, og da er det alltid noen som driter seg ut ved å slå ned en eller annen med den lange harde stanga. Forventningene mine var derfor veldig store da vi samlet oss i en ring rundt Loni som skulle denge løs på den stakkars pappfiguren. Dessverre skjedde det ikke en dritt. Ingen knuste kranier og ingen knekte tenner. Ikke engang et lite kjøttsår var å se - selv om jeg ved flere anledninger tilfeldigvis skumpet borti et par barn slik at de NESTEN fikk seg to tette og en knallblå badehette. Jeg følte meg lurt og vurderte å stikke fra hele festen. Glemte til og med å kaste meg over alt godteriet som lå strødd utover bakken som et tynt lag iskald snø. De bortskjemte kidsa stakk avgårde med rubbel og bit og nektet plent å dele med de over 30 år. Jeg svarte dem ved å si at klokka var langt over åtte og kastet dem i seng. Etterpå gjorde vi andre ting.


På vei til fest



Kill that pinata!



Grabber til seg godsakene



Noen er frekkere enn andre





Vi gjør andre ting





I går tok jeg noen avskjedspils med de som bor på surfecampen og løp som vanlig i skytteltrafikk mellom baren og doen. Den ene gangen jeg satt på do og gossa meg falt noe svart loddent ned rett ved siden av foten min. Jeg skvatt selvfølgelig skikkelig og ble ikke roligere da jeg oppdaget at det var en flaggermus som lå og sprellet ved siden av meg. Jeg skrek mens jeg dekket til fjeset og den stirret tomt tilbake på meg før den med et bykst flakset opp og klamret seg til taket igjen. Jeg pustet lettet ut og skulle akkurat til å reise meg da den plutselig landet i fanget mitt. IKKE KØDD!!! Det ble et voldsomt basketak. Jeg grep flagget til musa, vrengte opp dodøra med ukjent styrke og sendte den ut i jungelen med et ordentlig jentekast. Et lite øyeblikk var jeg redd den skulle returnere som en eller annen psyko bumerang, så jeg kastet meg ned på gresset og krøp tilbake til de andre. Ingen trodde meg da jeg sa hva som hadde skjedd, så da gjør vel ikke dere det heller...


Er det rart jeg ble redd?

I dag pakket jeg sammen de syv trillekoffertene mine og hoppet i bilen sammen med Felipe (en vi ble kjent med forrige gang vi var her) for å fortsette reisen. Målet er nok en gang Bocas del Toro hvor jeg tenker å bli noen dager før jeg krysser grensa til Costa Rica og setter kursen mot Nicaragua. Vi kom oss ganske sent avsted i dag, så derfor har vi nå stoppet i Santiago for en overnatting. Bor et veldig digg sted med tv og internett.

Kissi kissi kissi