Henriette in the City - Panama City!


Jadda jadda jadda! Den siste uka har jeg vært på storbyferie. Vi har vært så heldige å få bo hjemme hos noen vi kjenner i en hel uke. Det vil med andre ord si at jeg har spart penger på boutgifter og har derfor kunne bruke store summer på shopping og gambling. Gleden var spesielt stor da jeg kom tilbake fra en shoppingtur med masse flotte poser og esker, og plutselig snubler i den enorme ryggsekken min… ”Jeg er jo backpacker”, hørte jeg meg selv si overrasket. Deretter begynte jeg raskt å telle over hvor mange plagg jeg faktisk har tatt med meg på turen. Jeg stoppet da jeg kom til 24 og fremdeles holdt på med toppene. Jeg suuuger til å pakke!! Men toppene ble faktisk redningen min. Hvem trenger 24 stykker? Ikke jeg! Men jeg trenger definitivt de nye klærne!! (Den ene buksa er ei paljettbukse som jeg under ingen omstendigheter kommer til å bruke her. Og den kjøpte jeg på Zara).


Panama City


Moren i huset vi bor i snakker like lite engelsk som jeg snakker spansk, men hun er suuper hyggelig og gjestfri. Hun har gledelig åpnet døra for tre ukjente jenter som tilfeldigvis kjenner barna hennes og servert oss mat, øl og husly uten å mukke. Ofte skravler hun i vei på spansk til meg og jeg smiler og nikker høflig. Det hender også at jeg slenger inn et bekreftende ”Si” eller et veldig avkreftende ”No, no” for å føle at jeg bidrar ordentlig i samtalen. Noen ganger drister jeg meg også til å brife litt og da dukker ord som ”Pepino”, ”Viernes” og ”Pulgar hacia arriba” ofte opp (agurk, fredag og tommel opp). Spansken går med andre ord STRÅLENDE! Jeg er jo hos en slags vertsfamilie.



El perro! Lille søte Kamilla


Dagene har gått med til å sove lenge, trene i garasjen, sightseeing i gamlebyen, den obligatoriske turen til Panama kanalen (WHY?? Nå har jeg like så godt vært der to ganger på to år. Det eneste positive med det er at en av dere som kanskje vil til Panama en gang slipper å dra dit.. Det er nemlig drita kjedelig - å sitte i kø er gøyere) shopping på et DIGERT kjøpesenter, et par turer på Casino, se filmer, lese bøker, spise masse god mat og telle dager til vi skal reise til stranda igjen. Det har nemlig forandret seg hele tiden. Noen dager er det bare to dager til vi skal dra, mens andre dager er det plutselig seks dager. Siste nytt er at vi skal dra i morgen – minst fem dager for sent. Flaks at jeg har god tid og at jeg er relativt tålmodig.

På sightseeing i gamlebyen



Spiser lunsj og drikker Panama med Lene, Keone og Birte



Hurra!



Her er kanalen! I alle fall litt av den


Å være borte fra stranda har hatt sin pris for å si det sånn. Brunfargen min har mistet gløden, de store sorte pigmentflekkene i panna mi har nesten sluppet taket og ikke et eneste flasseflak er å se på den medtatte kroppen min. Det er faktisk skikkelig nedverdigende å tenke på at jeg nå ser ut som en hvilken som helst middelmådig nordmann igjen. Heldigvis har jeg fremdeles 100 dager igjen i sola.

I dag har vi vært og kjøpt oss telt og oppblåsbare madrasser. Den neste uka skal vi nemlig campe på stranda. Ingen myk seng, ingen aircondition eller vifte, ingen privatliv, ingen verdighet, MEN det er gratis. Gleder meg vilt!! Det hender forresten at jeg benytter meg av virkemiddelet ironi i ny så vel som i ne.

Rundt omkring

Hengekøyer! Jeg savner stranda!!

Ekstra materiale: Har blitt stoppa av politiet to kvelder på rad. Første gangen var det kun en politimann som skulle sjekke førerkort og pass og sånn. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg passet mitt og kopien lå trygt i sekken, så jeg var litt nervøs noen få sekunder da politimannen stirrer ekstra hardt på meg, men han lot oss kjøre videre. Den andre gangen var mye mer spennende. Da kom det nemlig tre store karer i skuddsikrevester og hjelm, og røsket bryskt opp alle dørene i bilen. Deretter lyste de oss i fjeset med hver sin lommelykt mens de holdt den andre hånda trygt plantet på pistolen eller granaten de hadde i bosselomma. Med hjertet i halsen og skjelvende hender ga jeg dem kopien av passet, som jeg endelig hadde husket å ta med, og smilte mitt aller søteste norske og uskyldige smil. De stirret ondt tilbake på meg og beordret oss ut av bilen. Så satte de i gang å rote rundt under setene, i bagasjerommet, inne i hanskerommet og i andre rom jeg ikke kan navnet på (har ikke lappen). Først etter 20 minutter fikk vi dra av gårde. Sykt flaks at jeg svelget unna all heroinen bare to minutter før de stoppet oss.


 
 

Jungelsafari og griser på stranda!

Siste dagen vår i Manuel Antonio (torsdag) klinket vi til med en ordentlig jungelsafari. Vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg å se, men i alle fall ikke en firfisle i tecnodrakt. Rett foran oss stod altså en drit kjekk firfirsle kledd fra topp til tå i de metalliske fargene rød, gul, grønn og blå. Han skulle mest sannsynlig på raveparty sammen med en gjeng med kompiser, men jeg ble likevel overrasket over å treffe på en sånn en fyr midt i den svarteste jungelen. Og ikke nok med det.. Bare minutter etter at firfislen hadde danset forbi snublet vi jammen meg over en giftig slange også. Har selvfølgelig glemt hva den het, sorry, men den var gul og veldig liten. Møtte noen som har greie på slanger og sånt, og de kunne fortelle at denne typen slange henger på samme sted i rundt to uker for å spise uskyldige ting som kommer ruslende forbi. Slangen knyter seg fast med halen i seg selv og rundt for eksempel et gjerde og skyter kroppen ut i lufta når han ser noe snadder han kunne tenke seg å sluke helt. Den så slett ikke farlig ut, men for sikkerhet skyld dyttet jeg de to andre forbi den først. Klatret videre inn i jungelen via noen hengebroer og smale stier, og badet rett som det var i noen gosselige fossefall.

Technofargene er kanskje litt vanskelige å se her, men legg godviljen til

Der er den lille jævelen

Jeg følte meg som Indiana Jones - og jeg likte det!

I tre tiden dro vi tilbake til hostelet, pakket sakene våre og satte oss på bussen til San Jose. Sov en natt der før vi stod opp kvart på fem neste morgen for å ta seks bussen til Puerto Viejo. Tracey skulle bli der noen dager før hun reiste tilbake til Australia, mens Ben og jeg busset videre til grensa til Panama. Vel fremme ved grensen fikk vi passet stemplet i Costa Rica, gikk over en laaang bro, fikk passet stemplet i Panama og ble så loset videre til en buss som tok oss til Bocas del Toro. Ingen sjekket bagen min for å se om jeg hadde prøvd å smugle noe en gang. Ble nesten litt skuffet!

Ben skulle bo på sofaen til en kanadisk kompis som bor i Bocas og de inviterte meg med til en festival som startet på fredagen. Jeg takket nei, styrte unna alle de vanlige backpackerene og fant meg et privat rom hos et gammelt ektepar et par kvartal unna hovedgaten. Har vært sykt sosial de siste ukene og gledet meg til bare å være alene med alle mine spennende tanker. Bocas er egentlig et skikkelig partysted, så det er kanskje ikke det helt riktige stedet å være asosial på, men nå er jo jeg en meget spesiell person.

Det er så lytt mellom rommene her jeg bor at jeg hører alt naboene mine driver med. Akkurat nå ligger han ene på senga si og synger falskt, mens han andre teller mynter. En gang klarte jeg til og med å høre hva han ene tenkte og da ble jeg så redd at jeg boltet igjen døra mi og tok meg tre beroligende piller. Ellers trives jeg riktig så bra her hos Martin og Dona Irma. Tror de liker meg veldig godt - og hvem kan vel klandre dem for det?

Om nettene plasker det ned  og fredag var det ganske overskyet hele dagen, men i går og i dag har været vært helt fantastisk. Lørdag tok jeg en buss til en strand som heter Boca del Dragon og ble syykt lykkelig da jeg så hvor fint det var der. Satt bare og kikket på det turkise vannet, palmene, den blå himmelen og den digge sanda. Det var så fint at jeg følte jeg burde gjøre noe med det, men jeg visste ikke riktig hva jeg kunne gjøre heller… Jeg var jo helt alene og ville så gjerne vise det frem til noen. Kjente at jeg begynte å bli deprimert og gråt stille i flere minutter. Deretter kastet jeg meg ut i det fantastiske karibiske havet og fikk plutselig latterkrampe. Kom på alle som sitter fastfryst på forskjellige steder i Norges langstrakte land eller de som ikke rekker jobben fordi bilen er nedsnødd. Svelget flere liter vann under denne latterkrampen og det var faktisk ganske dramatisk en periode. Heldigvis klarte jeg tilslutt å lukke det digre nebbet mitt, men jeg fortsatte jeg å le inni meg et drøyt kvarter til.

Boca del Dragon

Dro tilbake til den samme stranda i dag også og har ligget og latet meg i sola i flere timer. Når det blir for varmt bader jeg eller legger meg i skyggen og leser Henning Mankell. I ny så vel som ne kjøper jeg meg en kokosnøtt som jeg nyter med et stykk sugerør. I dag gikk jeg litt lenger av gårde enn i går for å finne meg en egen privat strand – har jo blitt litt sky i løpet av de siste dagene. På vei tilbake igjen snublet jeg over to store griser!! Trodde først det var to hunder som lekte i sanda, men neida dette var en sort og rosa gris som tydeligvis også var på badeferie. Jeg ble først litt redd og deretter irritert, men så måtte jeg ta meg selv i det. Det er feil å dømme både mennesker og dyr uansett hvor sjuskete og stusselige de ser ut. Jeg nikket derfor høflig til dem og gikk videre som om ingenting skulle ha skjedd.

Starfish beach

Din GRIS!

I morgen drar jeg til Panama City og derfra tror jeg vi drar ganske raskt ut til kysten igjen et sted. Vet ikke hvordan det er med internett tilgang, men jeg husker fra forrige gang jeg var her at det var en del steder det var dårlige forbindelser. Har ikke peiling på hvor lenge jeg blir borte heller, så vet ikke når jeg får blogget igjen. MEN dere skal vite at jeg tenker på dere stadig vekk. Faktisk flere ganger om dagen, og da takker jeg iherdig Herren vår Gud for at jeg ikke står på Carl Berner en grytidlig mandagsmorgen og venter på den stappfulle bussen med trøtte og grinete tryner ;) Hasta la vista, mis amigos!

Klumsete surfere, samt blomster og frokost på senga!!

De siste dagene i Montezuma var jeg oppe 06.50 hver dag for å surfe!! Ferie, du lissom. Dette har vært beintøft arbeid fra morgen til kveld. Ikke engang når jeg er arbeidstaker er jeg oppe så tidlig. Jeg vurderte seriøst å saksøke noen!! Men som plaster på det åpne såret fikk jeg endelig et mindre surfebrett å bryne meg på – i tillegg ble jeg presenter for de STORE bølgene. Stranden vi var på disse dagene var dekket av store steiner, så det var et eget prosjekt å komme seg inn og ut i vannet barbeint (svømmesko har aldri vært min greie). I tillegg skjønte jeg raskt at det ikke var spesielt lurt å tryne av brettet inne på grunt vann. Flere av de dårligste surferne hadde nemlig åpne kjøttsår etter å ha slått seg sanseløse på steinene og det ble snart veldig pinlig for oss andre å se på. Mens jeg nok en gang rulet både bølgene og brettet, var jeg vitne til at to stykker måtte amputere begge beina fra knærne og ned. Det hele var ganske patetisk, men også farlig. En gang jeg padlet ut mot monsterbølgene, så jeg nemlig noe som lignet mistenkelig mye på en liten hai. Blod og hai henger jo ofte sammen, så jeg nevnte det til han ene instruktøren vår. Han svarte følgende: ”It was probably a baby shark, so the mother should also be around here somewhere”. Jeg har aldri vært ordentlig redd for hai og var 99 % sikker på at han køddet med meg, men den ene prosenten fikk haimusikken til å svirre i ørene mine resten av tiden jeg var i vannet. Dudududududududududuuuuu.. Dere skjønner hvilken jeg mener. Den som alltid spilles i filmene rett før haien angriper. Det endte med at jeg padlet ut bak bølgene og lå trygt oppe på brettet og løste kryssord og drakk te den siste halvtimen. 


Surf's up




Siste spansktime - på stranda med kalde cervezas



Søndag var alt pakket og klart til å forlate Montezuma etter to uker. Det var nesten litt trist, men jeg gledet meg til å se nye ting og kanskje noe tang også. Australske Tracey og kanadiske Ben ble med på lasset, noe som gjorde ting litt lettere. Vi tok en speedbåt over til byen Jaco som jeg egentlig bare har hørt negative ting om, så forventningene var lave. Byen var helt ok, ganske stor, veldig amerikanisert og stranden var ingenting å skryte av (Playa Hermosa, som ligger rett utenfor Jaco, skal visst være et mye bedre alternativ enn Jaco). Vi fant oss et hostel og sjekket inn før vi satt oss på en uterestaurant og drakk pina colada. Senere kjøpte vi øl, ost, kjeks og frukt og gikk tilbake til hostelet. Der ble vi værende hele kvelden og sammen med en gjeng med andre backpackere fortalte vi bæsjehistorier og hadde drikkeleker. Tro det eller ei, men jeg var den første som gikk og la meg. Drikkeleker er barnslig.


Montezuma

 

På vei til Jaco



Mandag morgen (Valentines Day) våknet Tracey og jeg til røde roser og frokost på senga. Snille, snille Ben (23) er en ekte gentleman og hadde stått opp grytidlig for å gjøre stas på oss. Han hadde blant annet kjøpt en melon som han hulet ut og fylte med forskjellig frukt og yoghurt. Canada: Dix point!! Etter en ypperlig frokost satt vi oss på bussen til en ny by: Manuel Antonio. Halvanne time senere var vi fremme på backpackeren ”Pura Vida”. Her ble vi anbefalt å spise middag på en restaurant som visstnok skulle ha en fantastisk utsikt over Stillehavet. Vi kunne ikke annet enn å adlyde. Deretter bar det videre til et sted hvor det var Ladies Night og stappfullt av folk. Møtte noen av de som jobber på hostelet vårt og sammen med dem dro vi en gjeng på 10-12 stykker på nachspiel til noen amerikanske jenter. De bodde i en superfin ferieleilighet med eget basseng inne i jungelen - og utrolig nok klarte vi å kose oss der også.



Happy Valentines Day!!






Fremme på backpackeren Pura Vida



Dette er en hund - ikke en gremlings



I dag har vi vært på stranda, lest, sett solnedgangen mens vi spiste middag og marsjert kilometer på kilometer på støvete grusveier. I morgen blir vi hentet grytidlig for å inspisere en nasjonalpark og bade i fossfall, før vi setter oss på bussen til San Jose. Blir der en natt og sier ha det til Tracey, som skal tilbake til Australia, før Ben og jeg stikker til Bocas Del Toro i Panama. Gleder meg MØØE til å komme tilbake til Panama etter to år og hilse på gamle kjente J
 

Manuel Antonio

Dverg i solnedgang











Sånn går no dagan...

Jeg har nesten fått meg et rutineliv her i Montezuma. Hver ukedag står jeg opp halv åtte, spiser et eple, dreper et insekt og pakker ryggsekken med spanske gloser før jeg legger av gårde til klasserommet fem meter utenfor døra mi.

Spanskundervisning

Etter spansken drar vi på stranda, tusler rundt i byen eller plager de innfødte



På vei til surfinga stopper vi ofte og spiser sushi på stranda



I går hadde jeg sushi til alle måltidene. Mens jeg satt på sushiresturanten og speidet utover havet så jeg plutselig en gjeng med delfiner som vinket til meg. De hoppet og lekte i vannet, og jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet der jeg satt og knasket i meg vennene deres akkurat som om ingenting hadde skjedd. Men man kan jo ikke alltid gjøre alle til lags!!

Driiiid god sushi!!

Gjør oss klare for vannet! Dessverre mangler jeg surfebilder.
Kidsa klarer ikke å knipse like raskt som jeg surfer :(

På vei hjem igjen etter to timer i vannet!
En skummel strand med masse stokker.

Nesten hjemme



Vel hjemme hopper vi i dusjen og krysser fingrene for at det er vann i rørene. Uansett resultat drar vi ut og spiser eller slapper av et eller annet sted. Noen ganger på restauranten Sano Banano, som viser filmer hver kveld, noen ganger på Chicos for å ta ei lystig øl og noen ganger frister hengekøyene med en tragisk bok aller mest.



Lagoppstilling før middag - et lite knippe dyktige studenter



Nå må jeg spriiinge. Sushi og surfing venter J

Høyt henger vi og blide er vi!

I dag prøvde vi canopy. Jeg var ikke så keen til å begynne med for jeg trodde det var en kanotur vi skulle på, og jeg synes ikke det er så stas med kano egentlig. De ser rare ut og er altfor tynne til å være en ordentlig båt, i tillegg synes jeg at det er drit kjedelig å ro. Å kjede seg er til og med fem ganger gøyere enn å ro, spør du meg. Men så ble jeg forklart at canopy ikke har noe med kano å gjøre i det hele tatt. Det er liner/vaiere som er festet fra et tre til et annet, maaange meter over bakken, og disse vaierne skulle vi rule. Det synes jeg er stas - å rule, mener jeg. I tillegg fikk vi det gratis gjennom kurset vårt og alle vet jo at alt som er gratis er godt. Tiffany (en sveitsisk jente jeg surfer med) og jeg ble hentet rett før klokken tre og var ferdig utkledd med hjelm, gartnerhansker og seler kort tid etter at vi kom frem.


Looking very good



Klare til å kaste oss ut i det





 

I videoen under ser dere en liten smakebit fra turen:

Det var faktisk veldig gøy å henge i lufta i en vaier som fraktet deg i en rasende fart fra den ene siden til den andre. Utsikten var også upåklagelig. Vi så havet og strendene på den ene siden og tett jungel med aper og indianere på den andre siden. Etter å ha kjørt i seks forskjellige liner kom vi frem til toppen av et fossefall som dannet et stort basseng. Her stupte vi ut i vannet eller slang oss i forskjellige tau som hang fra trærne.

Vi gikk til toppen av ting og svømte til bunnen av andre ting

Etter at vi hadde badet hadde vi tre liner igjen å more oss i. I den siste, som var mye lengre enn de andre og som var festet slik at det gikk dobbelt så raskt, hang vi opp ned og følte oss selvfølgelig spik spænna gærne da vi endelig fikk se apene fra en annen vinkel. Vel fremme og med begge beina trygt plantet på jorda fikk vi servert øl og tre klapp på skuldra for bra utførelse. Jeg rødmet og det var kledelig.

Da vi kom tilbake til der vi bor, ristet jeg av meg rødfargen, beundret brunfargen og dro alene for å spise. Alle de andre er og ser på Super Bowl, men det får da være grenser til hva jeg finner meg i når jeg er på ferie. Tok med meg en bok og godt humør og gledet meg til nok et velsmakende måltid. De har utrolig mye god mat her, så jeg begynner å bli redd for at jeg kommer hjem som en tykk svidd kjøttpølse uten skinn i juni. Har akkurat svelget unna falafel, hummus med løk og sopp sammen med et nystekt foccacia brød. Det var så godt at jeg ble kvalm. Trodde ikke de hadde råd til å lage ordentlig mat her jeg, men for første gang på 15 år tok jeg jaggu feil.

Salut!



Sulten og tørst, men robb meg gjerne først!

Juuhuu!

Shit, nå har jeg ikke skrevet på fem dager. Det er jo alt for dårlig, men jeg er en veldig busy person. Denne uka har flydd av gårde og nå har jeg plutselig vært på farten i over tre uker allerede. Før jeg vet ord av det er det juni og jeg sitter på flyet hjem igjen.

Montezuma (eller Montefuma som byen også kalles. Fuma betyr å røyke på spansk, så her er folkene ganske så avslappet) er en kjempe koselig by og jeg har hatt en super uke. Jeg deler rom med ei jente fra Australia og hun tar akkurat de samme kursene som meg, spansk og surfing, så vi er mye sammen. Det er kjempe mange hyggelige folk her, så stemningen er tipp topp tommel opp!

Jeg starter morgenen med spansk klokka åtte i et utendørs klasserom sammen med fem andre. Her kommer det masse aper hver eneste dag og stjeler notatbøkene våre, så får aldri øvd på det vi har lært. Sykt frekt! I litt over tre timer bøyer vi spanske verb og gjør narr av hverandres dårlige uttale før vi spankulerer av gårde til Playa Grande for å surfe. Ikke for å skryte eller noe, men jeg er den beste av alle! Og jeg ler høyt når jeg ser hvor klumsete de andre er på brettene. Det er skikkelig pinlig! Jeg har rådet et par av dem til å slutte og heller begynne med yoga - for det er døds irriterende når de slår seg i hodet med finnene og svelger unna mesteparten av vannet jeg prøver å cruise i. Selv surfer jeg med solbriller på og as we speak blogger jeg faktisk på brettet. Det er ingenting som er så digg som å blogge i bølgene.


På vei til Playa Grande hvor vi surfer



Doing what I do best

Om kveldene går vi ut og spiser middag og de første dagene hoppet vi tidlig i seng. Det tar nemlig på å være så flink i sport (og mange andre ting også). Torsdag kveld var det reggae-night på Chicos, byens eneste bar, og det var møøe moro. Vi var en gjeng med folk som bøtta øl og drinker på en restaurant først, så var det full fokus på Chicos dansegulv. Jeg ble kastet vegg i mellom og stortrivdes med det. Jeg var faktisk så komfortabel på dansegulvet at jeg valgte å legge fra meg veska på en enslig stol slik at jeg kunne danse enda finere. Tre timer senere var den UTROLIG nok borte!! Jeg holdt på å tørne da jeg så det, men hadde bare noen få penger i den. Kameraet derimot var long gone. Heldigvis hadde jeg overført de fleste bildene fra turen så langt til dataen, så alt i alt fikk jeg meg bare en lærepenge. Og noen ganger trenger til og med jeg det. Da noen kjøpte en tequila shot til meg like etterpå var jeg i alle fall smart nok til å kaste den over skuldra i stedet for å drikke den selv. Det var bare han karen som stod bak meg med sin nye fine hvite skjorte som syntes det var kjipt at jeg ikke heller valgte å drikke den. To av de andre splitter nye vennene mine avsluttet kvelden med en deilig svømmetur i Stillehavet. Da de hadde svømt langt og lenge og lenger enn langt, og krøp tilbake på land, hadde noen robbet dem også. Alle klærne, pengene og to kredittkort var borte og de måtte gå hjem i undertøyet og bryte seg inn på rommene sine. Hehehehe...



Tur til et av de mange fossefallene



Tiffany og jeg



I går var det salsakveld, så da var det bare å hoppe i salsadrakta mi og komme seg til Chicos så fort som overhodet mulig. Moro det også gitt! Spiste forresten sushi to ganger i går. Den er driiit god her, så vet dere det.

I dag sov jeg lenge, så tok jeg bussen til nabobyen for å kjøpe meg et nytt kamera og deretter vandret jeg gatelangs i noen timer og kastet stein i forskjellige retninger. Nå er det dusjen om to strakser før det blir avskjedsøl med noen som skal reise videre imorgen.

Tudeliduuuuu!



 

Satt og spiste og ante fred og ingen fare, så dukket plutselig Esteban opp