Wass up haters?

Stakkars meg, jeg var jo helt utbrent etter å ha reist land og strand i over tre måneder, så da jeg endelig bestemte meg for å ta en ferie fra hele greia må jeg innrømme at Corn Island var et godt valg. Jeg fikk virkelig ladet opp de rustne batteriene på stranden, drukket rikelig med kokosnøtter, ferskpressede fruktjuice og øl, og jobbet bra med brunfargen. Holdt nesten på å møte veggen før jeg dro ut dit, men nå er jeg like smørblid som Synnøve Finden sjøl.

Vi tok et lite fly med plass til 15 stykker fra Managua til Big Corn Island. Turen tar rett over en time og koster 165 dollar tur/retur. Hvis du er litt ekstra eventyrlysten går det fint an å ta bussen fra Managua til Bluefields (ca. 8 timer) og deretter båt fra Bluefields til Big Corn (ca. 8 timer til) og betale under halve prisen. Men da må du også være åpen for å bli robbet for alt du eier og har i Bluefields og å bli "tafset litt på" av et grisete mannskapet på båten. Det ble nemlig min meksikanske venn Hassan. Tafsing er kanskje å underdrive, men Hassan på 1, 90 hadde i alle fall en veldig uheldig episode på denne båtturen og valgte lett å ta flyet tilbake. Mulig det hadde vært tryggere for ei jente å ta turen.. Man vet jo aldri!!

Men nok om tafsing og meksikanere. Dette er jo en solskinnshistorie!

Juhuu! Off to paradise



Little Corn Island sett fra flyet


Så fort de lysebrune føttene mine stod i den lysegule sanda visste jeg at jeg ikke kom til å grine så mye i løpet av de neste dagene. Vi valgte å dra direkte fra Big Corn Island til Little Corn Island og på den øya finnes det ingen biler, motorsykler eller asfalterte veier for den saks skyld. Bare palmer, turkist vann, lange sandstrender, små barer, restauranter og hyggelige mennesker. Vi sjekket inn på Grace's place som også blir kalt Cool Spot. Det føltes liksom veldig riktig for meg å bo der. Ble kjent med noen allerede på flyet over, så vi satte oss på stranda, åpnet en øl, spilte spill og så på solnedgangen.

Og sånn gikk no dagan!!



Her bodde vi i fem dager

Dette var hagen



Bli brun, bli brun, bli brun



Gosse, gosse, gosse







En dag fant vi ut at vi ville spaserte rundt øya - uten sko. Det var selvfølgelig ikke det smarteste valget, men sånn er sånn. Trodde det gikk fint å gå langs stranda hele veien, men neida. Vi måtte inn i jungelen og traske i høyt gress, over tørre kvister og på lange glovarme steinveier. For å ikke brenne meg under føttene løp jeg mye fortere enn jeg egentlig klarer og det straffet seg selvfølgelig med at jeg snublet i et vindkast slik at jeg plutselig lå strødd utover veien. Fikk to store skrubbsår på høyre albue, et på venstre albue og et par på knærne, men aller verst gikk det selvfølgelig ut over selvtilliten. En tur som vanligvis ville tatt rundt to timer, brukte vi nærmere fem timer på... Men på den andre siden så slo vi i alle fall i hjel litt dødtid.

Jeg eeelsker palmer









Et par kvelder var det bonfire på stranda med musikk og billige drinker, mens andre kvelder kollapset jeg i seng klokka ti etter en knallhard dag i sola.



Hassan forteller meg om den grusomme båtturen fra Bluefields

Ny kveld - ny bonfire!





Fredagen hadde vi avtalt med en lokal kar å dra på snorkletur klokka ni. Da vi møtte opp utenfor huset hans kranglet han med kona, så han måtte dessverre avlyse. Vi var selvfølgelig forståelsesfulle og ble enige om å komme tilbake neste dag til samme tid i stedet. Den dagen tilbragte jeg derfor mesteparten av tiden i min grønne badering eller under en palme med en kokosnøtt i den ene hånda og ei ny venninne i den andre. Neste dag møtte vi opp like forventningsfulle til avtalt tid hos snorklemannen, men kona kunne fortelle at han hadde dratt på fisketur. Hun regnet derimot med at han var rett rundt hjørnet. Nå vet ikke jeg hvilket hjørne hun snakket om, men da det var gått en halvtime og vi fremdeles ikke hadde sett snurten av fiskestanga hans trålet vi øya for å finne noen andre som kunne ta oss med på tur. To timer senere var vi endelig på vei ut mot korallene.





Jeg stupte uti det pisselunka vannet og visste jeg så bra ut med min nye dykkemaske og snorkel, samt mine lånte svømmeføtter. Plasket rundt og kikket på korallene, forskjellige fisk og noen hummer da vi plutselig kom over fem nurse shark som lå og chillet på havbunnen. Etter litt over en time begynte jeg og fryse og klatret tilbake i båten igjen. Vi skulle da videre for å prøve å se noen gigantiske hammerhai, men jeg føler nå at jeg har sett så masse hai at jeg rett og slett begynner å bli litt lei hele haikonseptet. Så mens de andre stupte uti nok engang for å se en hai som ligner på en hammer, ble jeg igjen i båten og strikket strømpebukser til neste vinter (hvis jeg av en eller annen uforklarlig grunn må tilbringe den i Norge neste år). Så fort vi kom tilbake fra snorkleturen løp jeg til vår lille hytte og hentet baderingen min og kastet meg ut i vannet igjen. Badering er skikkelig undervurdert. Jeg har hatt mange gode stunder med den i karibien og den har faktisk skaffet meg et par nye venner også. Det er nesten som å ha en hund - bare at det er en badering! Flere har svømt nysgjerrig bort til meg og spurt hvor jeg har kjøpt den, hvor mye jeg måtte gi for den og hva slags type det er. De har fått prøve den litt og så har vi blitt facebookvenner kort tid etter. Alle burde kjøpe seg en badering - i alle fall de som ikke har råd til hund.



Etter fem digge dager på en nokså øde øy var jeg skikkelig brun og blid, og dermed klar for å dra tilbake til fastland igjen. Jeg ble en natt i Managua før jeg dro videre til Leon hvor jeg befinner meg nå. Her blir jeg til Semana Santa (påska) er over for det meste er stengt overalt nå. Mandag drar jeg videre gjennom Honduras og stopper enten i El Salvador eller Guatemala. Derfra går turen videre til Belize hvor jeg skal ta flyet til Brasil for å møte Miriam og Rita i midten av mai. Hurra, hurra, hurra!!

Ha en strååålende påske :)