Klumsete surfere, samt blomster og frokost på senga!!

De siste dagene i Montezuma var jeg oppe 06.50 hver dag for å surfe!! Ferie, du lissom. Dette har vært beintøft arbeid fra morgen til kveld. Ikke engang når jeg er arbeidstaker er jeg oppe så tidlig. Jeg vurderte seriøst å saksøke noen!! Men som plaster på det åpne såret fikk jeg endelig et mindre surfebrett å bryne meg på – i tillegg ble jeg presenter for de STORE bølgene. Stranden vi var på disse dagene var dekket av store steiner, så det var et eget prosjekt å komme seg inn og ut i vannet barbeint (svømmesko har aldri vært min greie). I tillegg skjønte jeg raskt at det ikke var spesielt lurt å tryne av brettet inne på grunt vann. Flere av de dårligste surferne hadde nemlig åpne kjøttsår etter å ha slått seg sanseløse på steinene og det ble snart veldig pinlig for oss andre å se på. Mens jeg nok en gang rulet både bølgene og brettet, var jeg vitne til at to stykker måtte amputere begge beina fra knærne og ned. Det hele var ganske patetisk, men også farlig. En gang jeg padlet ut mot monsterbølgene, så jeg nemlig noe som lignet mistenkelig mye på en liten hai. Blod og hai henger jo ofte sammen, så jeg nevnte det til han ene instruktøren vår. Han svarte følgende: ”It was probably a baby shark, so the mother should also be around here somewhere”. Jeg har aldri vært ordentlig redd for hai og var 99 % sikker på at han køddet med meg, men den ene prosenten fikk haimusikken til å svirre i ørene mine resten av tiden jeg var i vannet. Dudududududududududuuuuu.. Dere skjønner hvilken jeg mener. Den som alltid spilles i filmene rett før haien angriper. Det endte med at jeg padlet ut bak bølgene og lå trygt oppe på brettet og løste kryssord og drakk te den siste halvtimen. 


Surf's up




Siste spansktime - på stranda med kalde cervezas



Søndag var alt pakket og klart til å forlate Montezuma etter to uker. Det var nesten litt trist, men jeg gledet meg til å se nye ting og kanskje noe tang også. Australske Tracey og kanadiske Ben ble med på lasset, noe som gjorde ting litt lettere. Vi tok en speedbåt over til byen Jaco som jeg egentlig bare har hørt negative ting om, så forventningene var lave. Byen var helt ok, ganske stor, veldig amerikanisert og stranden var ingenting å skryte av (Playa Hermosa, som ligger rett utenfor Jaco, skal visst være et mye bedre alternativ enn Jaco). Vi fant oss et hostel og sjekket inn før vi satt oss på en uterestaurant og drakk pina colada. Senere kjøpte vi øl, ost, kjeks og frukt og gikk tilbake til hostelet. Der ble vi værende hele kvelden og sammen med en gjeng med andre backpackere fortalte vi bæsjehistorier og hadde drikkeleker. Tro det eller ei, men jeg var den første som gikk og la meg. Drikkeleker er barnslig.


Montezuma

 

På vei til Jaco



Mandag morgen (Valentines Day) våknet Tracey og jeg til røde roser og frokost på senga. Snille, snille Ben (23) er en ekte gentleman og hadde stått opp grytidlig for å gjøre stas på oss. Han hadde blant annet kjøpt en melon som han hulet ut og fylte med forskjellig frukt og yoghurt. Canada: Dix point!! Etter en ypperlig frokost satt vi oss på bussen til en ny by: Manuel Antonio. Halvanne time senere var vi fremme på backpackeren ”Pura Vida”. Her ble vi anbefalt å spise middag på en restaurant som visstnok skulle ha en fantastisk utsikt over Stillehavet. Vi kunne ikke annet enn å adlyde. Deretter bar det videre til et sted hvor det var Ladies Night og stappfullt av folk. Møtte noen av de som jobber på hostelet vårt og sammen med dem dro vi en gjeng på 10-12 stykker på nachspiel til noen amerikanske jenter. De bodde i en superfin ferieleilighet med eget basseng inne i jungelen - og utrolig nok klarte vi å kose oss der også.



Happy Valentines Day!!






Fremme på backpackeren Pura Vida



Dette er en hund - ikke en gremlings



I dag har vi vært på stranda, lest, sett solnedgangen mens vi spiste middag og marsjert kilometer på kilometer på støvete grusveier. I morgen blir vi hentet grytidlig for å inspisere en nasjonalpark og bade i fossfall, før vi setter oss på bussen til San Jose. Blir der en natt og sier ha det til Tracey, som skal tilbake til Australia, før Ben og jeg stikker til Bocas Del Toro i Panama. Gleder meg MØØE til å komme tilbake til Panama etter to år og hilse på gamle kjente J
 

Manuel Antonio

Dverg i solnedgang