Jadda jadda jadda! Den siste uka har jeg vært på storbyferie. Vi har vært så heldige å få bo hjemme hos noen vi kjenner i en hel uke. Det vil med andre ord si at jeg har spart penger på boutgifter og har derfor kunne bruke store summer på shopping og gambling. Gleden var spesielt stor da jeg kom tilbake fra en shoppingtur med masse flotte poser og esker, og plutselig snubler i den enorme ryggsekken min… ”Jeg er jo backpacker”, hørte jeg meg selv si overrasket. Deretter begynte jeg raskt å telle over hvor mange plagg jeg faktisk har tatt med meg på turen. Jeg stoppet da jeg kom til 24 og fremdeles holdt på med toppene. Jeg suuuger til å pakke!! Men toppene ble faktisk redningen min. Hvem trenger 24 stykker? Ikke jeg! Men jeg trenger definitivt de nye klærne!! (Den ene buksa er ei paljettbukse som jeg under ingen omstendigheter kommer til å bruke her. Og den kjøpte jeg på Zara).
 |
| Panama City |
Moren i huset vi bor i snakker like lite engelsk som jeg snakker spansk, men hun er suuper hyggelig og gjestfri. Hun har gledelig åpnet døra for tre ukjente jenter som tilfeldigvis kjenner barna hennes og servert oss mat, øl og husly uten å mukke. Ofte skravler hun i vei på spansk til meg og jeg smiler og nikker høflig. Det hender også at jeg slenger inn et bekreftende ”Si” eller et veldig avkreftende ”No, no” for å føle at jeg bidrar ordentlig i samtalen. Noen ganger drister jeg meg også til å brife litt og da dukker ord som ”Pepino”, ”Viernes” og ”Pulgar hacia arriba” ofte opp (agurk, fredag og tommel opp). Spansken går med andre ord STRÅLENDE! Jeg er jo hos en slags vertsfamilie.
 |
| El perro! Lille søte Kamilla |
Dagene har gått med til å sove lenge, trene i garasjen, sightseeing i gamlebyen, den obligatoriske turen til Panama kanalen (WHY?? Nå har jeg like så godt vært der to ganger på to år. Det eneste positive med det er at en av dere som kanskje vil til Panama en gang slipper å dra dit.. Det er nemlig drita kjedelig - å sitte i kø er gøyere) shopping på et DIGERT kjøpesenter, et par turer på Casino, se filmer, lese bøker, spise masse god mat og telle dager til vi skal reise til stranda igjen. Det har nemlig forandret seg hele tiden. Noen dager er det bare to dager til vi skal dra, mens andre dager er det plutselig seks dager. Siste nytt er at vi skal dra i morgen – minst fem dager for sent. Flaks at jeg har god tid og at jeg er relativt tålmodig.
 |
| På sightseeing i gamlebyen |
 |
| Spiser lunsj og drikker Panama med Lene, Keone og Birte |
 |
| Hurra! |
 |
| Her er kanalen! I alle fall litt av den |
Å være borte fra stranda har hatt sin pris for å si det sånn. Brunfargen min har mistet gløden, de store sorte pigmentflekkene i panna mi har nesten sluppet taket og ikke et eneste flasseflak er å se på den medtatte kroppen min. Det er faktisk skikkelig nedverdigende å tenke på at jeg nå ser ut som en hvilken som helst middelmådig nordmann igjen. Heldigvis har jeg fremdeles 100 dager igjen i sola.
I dag har vi vært og kjøpt oss telt og oppblåsbare madrasser. Den neste uka skal vi nemlig campe på stranda. Ingen myk seng, ingen aircondition eller vifte, ingen privatliv, ingen verdighet, MEN det er gratis. Gleder meg vilt!! Det hender forresten at jeg benytter meg av virkemiddelet ironi i ny så vel som i ne.
 |
| Rundt omkring |
 |
| Hengekøyer! Jeg savner stranda!! |
Ekstra materiale: Har blitt stoppa av politiet to kvelder på rad. Første gangen var det kun en politimann som skulle sjekke førerkort og pass og sånn. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg passet mitt og kopien lå trygt i sekken, så jeg var litt nervøs noen få sekunder da politimannen stirrer ekstra hardt på meg, men han lot oss kjøre videre. Den andre gangen var mye mer spennende. Da kom det nemlig tre store karer i skuddsikrevester og hjelm, og røsket bryskt opp alle dørene i bilen. Deretter lyste de oss i fjeset med hver sin lommelykt mens de holdt den andre hånda trygt plantet på pistolen eller granaten de hadde i bosselomma. Med hjertet i halsen og skjelvende hender ga jeg dem kopien av passet, som jeg endelig hadde husket å ta med, og smilte mitt aller søteste norske og uskyldige smil. De stirret ondt tilbake på meg og beordret oss ut av bilen. Så satte de i gang å rote rundt under setene, i bagasjerommet, inne i hanskerommet og i andre rom jeg ikke kan navnet på (har ikke lappen). Først etter 20 minutter fikk vi dra av gårde. Sykt flaks at jeg svelget unna all heroinen bare to minutter før de stoppet oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar