Hola Santa Teresa!

Stod opp klokken åtte i dag. Måtte jo være klar til bussen skulle hente meg kl ni. Ett på ni stod jeg klar på stedet jeg hadde fått beskjed om, med en 50 kg sekk på ryggen og en bag full av bøker, pc og mynter, midt i solsteiken. Kvart over ni begynte jeg å lure på om de hadde lurt meg, men da bussen rullet på plass halv ti som om ingenting hadde skjedd, var det bare å minne meg selv på hvor jeg er...

Etter en fem timers lang humpete busstur smilte jeg bredt da jeg endelig var fremme i Santa Teresa. Jeg gledet meg til å tusle rundt å kikke i ”byen”, spise litt og se på stranda, men gleden ble kortvarig. Da jeg kom til hostelet jeg skulle bo på hadde eieren gitt bort mitt reserverte rom til to tyske gutter ved en feiltagelse. ”I’m sorry”, sa han og trakk på skuldrene mens han smilte tappert. ”But you can stay in the dorm with 20 other really nice people”. What the what??? Skulle jeg gi bort mitt forhåndsbetalte private rom med eget bad til to fremmede og selv flytte inn på et trangt mørkt rom med 10 køyesenger og grusomme lukter?! ”Yes. It’s ok”, trøstet han meg. ”Nothing else is availible. I’m sorry. My mistake. I forgot to read their names and gave them your room instead”. I’m sorry my ass!! Hvor lett er det å blande ei norsk jente med to tyske gutter?? Vi leker vel ikke butikk her? (Jo, mener noen) Klokka var to og jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var SULTEN, sint og stressa. ”It’s my room!I’ve paid for it”, glefset jeg og skjønte at dette kom til å ta tid. ”I’m very sorry”, forsikret han meg enda en gang. ”They got it cheap cause the aircon doesn’t work in the room. I don’t think they will change to the dorm”. Jeg sluttet med den hyggelige glefsingen og ba ham (med min strengeste stemme) om å kaste ut de to snylterne og plassere dem i dormen sammen med de andre utstøtte. ”The guys are at the beach, but I’ll try to talk to them when they come back. I don’t know when. I’m sorry”, smilte han igjen. Videre tilbød han seg å tilbakebetale meg pengene (JØSS) og å kjøre meg til et annet sted på scooteren sin hvis jeg fant noe som var ledig. Eller så kunne jeg vente og håpe på at jeg kunne få tilbake rommet som HAN hadde gitt til feil folk.

Jeg elsker mennesker som tar ordentlig ansvar. Det var en grunn til at jeg bestilte et sted å bo FØR jeg dro – nettopp for å slippe å vandre gatelangs med en tung ryggsekk og spørre tilfeldige steder. Jeg lånte pcen og begynte å søke etter andre hostel, men alt som var i min prisklasse var fullt. GREAT! To timer satt jeg sulten over dataen og lette forgjeves. Så dukket det plutselig opp en 13 år gammel gutt som av en eller annen grunn også jobbet der. ”What’s the problem?”, spurte han. ”Your boss”, svarte jeg og pekte med begge hender på tullingen som bare fortsatte å smile. Jeg fortalte han situasjonen. ”Don’t worry, chica. I’ll fix”, sa han og forsvant like plutselig som han kom. To minutter senere var han tilbake. ”It’s ok. You can move into you room in 15 minutes”. KØDDER DU?!! Ikke vet jeg hva den 13 år gamle gutten gjorde, men det virket i alle fall. Såååååå til slutt fikk jeg altså endelig rommet mitt. Jeg kastet fra meg tingene og løp ned til nærmeste restaurant hvor jeg spiste fisk og grønnsaker mens jeg leste bok, så på mennesker og hørte på Morcheeba J

Nå ligger jeg på rommet MITT og koser meg under vifta, siden airconditionen (som jeg har betalt for) ikke virker, og ser på tv. Lyset har gått 15 ganger på en time, men hvem bryr seg vel om bagateller som det??

Det virker som det er mye hyggelige folk her, men jeg orker ikke være sosial i dag, så det blir en tidlig kveld. Preikast!

(Dette innlegget skulle egentlig postes i går, men da jeg var ferdig med det funket plutselig ikke internett resten av kvelden.. Hehe.. Artig plass dette her. Nå er klokka ti og jeg skal spise frokost og så dra på stranden. Håper den virker.)